Nye tider - fremtidens helsevesen og utfordringer i Jinka..
Mens vi her på berget har heftige debatter om hvem som skal gjøre hva og ikke minst hvor - i fremtidens helsevesen, er utfordringene i Jinka på et litt annet plan. Men det går framover, les bare hva Thorleif skriver denne gangen:
Thorleif Kiserud, Addis Abeba. Fra kiserudijinka.info:
I Jinka var det i gamle dager (før 1995) et helsesenter. Det var lenge drevet av katolske nonner og sykepleiere. Siden ble det overtatt av staten. Det skjedde dels fordi nonnene ikke hadde hjerte til å passe på de gravide helt til de skulle føde. Fikk de problemer kunne de ikke hjelpe, og veien til sykehuset i Arba Minch ble ofte for lang. Mange døde... Det ble for tøft å stå å se på for hjertevarme nonner, de trakk seg ut i håp om at det kunne åpne for noe bedre. Klinikken dekket et svært område, helt til Kenyagrensen i sør, og skulle betjene 500.000 mennesker på et vis. Fra vel 15 forskjellige stammer, noen kvegfolk, noen bønder, noen høyreiste, noen lave og tettbygde. De siste føder ikke så lett. Noen i ørken med hele tropemedisinboken av infeksjoner, noen i kjølig høyland hvor mange barn døde av lungebetennelse. Området trenget et sykehus, det var sikkert. Fra internasjonale donorer ble det skaffet frem noen millioner til sykehus og bygningsmassene reiste seg i myra bak klinikken, i 95/96. Men, hvordan drive et sykehus?? Det var allokert mange leger til Jinka, i perioder opp mot 20, men å starte sykehus var ikke lett. Så etter noen år ble spørsmålet sendt til den Etiopiske Mekane Yesus kirken og Norsk Luthersk Misjonssamband: Kan dere hjelpe oss å få igang sykehuset. Tilliten var der, etter 40 år med helseinnsats i Søretiopia. Svaret ble et delvis ja: Vi skulle hjelpe med å dra kirurgisk avdeling og fødeavdelingen i gang og stabilisere den på ett nasjonalt nivå. Administrasjon og finans, samt de andre avdelingene, skulle være Helseministeriets ansvar, som på ett vanlig offentlig sykehus. Dette for å lette overgangen til ett helt offentlig sykehus senere. NORAD stilte med ca 90% av de økonomiske midlene til prosjektet, for en 10- årsperiode.
I 2000 var teamet med "expatriates", som vi kaller det, på plass, skulder ved skulder med kirkefolk. Det ble mye rørlegging, støping, sveising, sying og vasking de første månedene, men langsomt kom utstyr på plass og i februar 2001 ble operasjonsstuene tatt i bruk. Renholdere ble lært opp fra bunnen. Mange sykepeiere hadde ingen praktisk erfaring. Jinka var en utpost, et forvisningssted (der pepper'n grodde) for etiopere, og staben inneholdt også kverulanter, khat-spisende leger og slikt. (Khat er en plante som tygges og gir en mildere narkotisk påvirkning...) Siden den gang har aktiviteten økt jevnt og trutt, i åpningsåret var det rundt 100 fødsler på sykehuset, nå nærmer vi oss 1000, med mange kompliserte. Det er åpnet egen barneavdeling, medisinsk var der fra starten. Det er egen tuberkuloseavdeling med oppfølging etter nasjonale retningslinjer (sånn omtrent). HIV-behandlingen har fått egen klinikk med spesialiserte sykepleiere og driver med høyt aktivitetsnivå. Det er egen spesialenhet for underernærte barn. Det er egen tannklinikk (uten tannlege), egen øyeklinikk osv. For tiden er det stor bygningsaktivitet (mellom regnskyllene) hvor en ny fødeavdeling og en ny gynekologisk avdeling reiser seg rett bak operasjonsstua! Pengene kommer fra det offentliges egen lomme! Sykehuset opplever stadig bedre bemanningssituasjon, for eks på fødeavdelinge er det nå 9 jordmødre, mot ingen eller svært få tidligere. Dette er jo bortimot rosenrødt. Ikke helt. Den nye staben kommer ofte med dårlige praktiske kunnskaper. Dermed kan det se fint ut på papiret, men pasienten kan bli liggende skitten i senga ganske lenge før noen skifter. Eller: Hun tar ikke medisinene siden hun ikke vet hvordan, og sykepleieren ikke ser det som sin oppgave å følge med på slikt. Da ser vi at det er litt å gjøre enda. Riktignok utløp 10-årsfristen sist desember, men det er bevilget midler ut 2011. Vi trenger den tiden, minst.
En annen bekymring er at legene som er opplært til å drive sykehuset videre, forsvinner ganske fort. Forrige måned utvandret to av dem til USA. De fleste reiser ved første lovlige høve til sentrale strøk for spesialisering. Foreløpig er ikke noen kommet tilbake, men det er litt håp på lang sikt. Men hvem skal så drive med livreddende operasjoner? Kongstanken er jo at dette skal skje ved nasjonale arbeidere innen 2009... Dermed har vi blitt tvunget ut i nytt lende: Å utdanne helseoffiserer (mellom leger og sykepleiere) til å kunne utføre livreddende operasjoner. Den første uteksaminerte trakk seg ut til mer lukurativ privat virksomhet i byen. Neste kull er i full gang, med 3 under opplæring!
Da vi kom tilbake til Jinka i oktober var det ingen helseoffisere eller leger som kunne gjøre f.eks keisersnitt. Det betød at nesten annenhver kveld måtte en av oss ut for å vurdere fødsler, tangforløse, operere eller hva det måtte kreves. Det var travle tider, og timetall pr uke på jobb bør ikke nevnes høyt. Siden desember har Jerin og jeg knapt gjort ett keisersnitt selv. enten assisterer vi, veileder fra sidelinjen, eller i det siste: Drøfter situasjonen på telefon og kan kalles ved problemer. Det er en liten revolusjon som har skjedd. Drømmen er at dette skal vokse videre. Neste trinn er knoppskyting til helsesentre perifert i vår sone: først Turmi 4-5 timer mot sør, så Male 1-4 timer mot øst, og så ett eller to til, etter som helseledelsen i sonen bestemmer. En av dem vi lærer opp nå kan bli en glimrende instruktører med tid og stunder. Disse drømmene deles og eies av den lokale helseledelsen, på alle nivåer. Skal vi drømme videre kan kanskje helseoffiserene læres opp i mer kirurgi, gjøre bukoperasjoner, i hvertfall enkelte prosedyrer. Offentlig utdannes nå noen til dette, og vi kunne bli en del av denne utdannelsen. Dermed ser vi kanskje en situasjon i Jinka hvor også tarmslyngpasienter kan opereres uten at vi er til stede? Det er nye tider i Jinka. Har det sin pris? Det har det nok, men jeg mener det ikke er andre veier frem, enn å gi ansvar, lære opp, selvstendiggjøre. For ett par måneder siden døde en ung kvinne under det som skulle være ett normalt keisersnitt. Kirurgen som var der da ble tilkalt, men nok for sent. Ekte ansvarsovergivelse har sine følger, men mest på godt tror vi. Til sist er det vår drøm å få være en god partner i dette, støtte, oppmuntre utruste og lære selv. Være ett eksempel og vitne om en god Vei. Helseministeriet i Addis Ababa sa i et møte med NLM-folk nettopp: "Vi vil ha dere her for dere viser oss en bedre vei". Kanskje vil våre venner i Jinka en dag si, med det gamle kinesiske ordtaket:
"... og da oppgaven var fullført,
sa de om beste ledere:
Men vi gjorde det jo selv."
0 kommentarer
